Disse lydene av en fange

Lytt til ropene, alle dere jordens folk. Lytt til lydene; kan du høre dem? En bitter dag kommer for dem som ikke kan høre. Hans kall er en trompet, men dette er krigstrommer, et krigsrop til mengden. Velg hvilken side du er på. Menneskets siste slag nærmer seg, et slag som ikke vil bli vunnet med våpen og ammunisjon. Kan du høre jordens lyder? Ve dem som ikke lytter.

For meg personlig hører jeg datteren min gråte til moren sin, men jeg kan bare høre det gjennom telefonen. I tankene mine løfter jeg henne opp og svinger henne rundt. Hun klarer ikke annet enn å le nå som jeg har henne. Jeg hører sønnen min le i bakgrunnen. Stemmen hans er dypere enn før, mer baryton enn fløyte; han er min førstefødte sønn, min lille mann.

Jeg griper ham riktig hardt; tankene mine holder ham. Hjertet mitt ser på dem alle; ordene bare kommer ut. «Vær så snill, ikke voks opp uten meg.» Stemmen hennes blir mykere, jeg vet hva det betyr. Hun vil være sterk, men hun trenger meg. Nei, jeg er ikke der, men jeg knebøyer ved siden av henne og tørker tårene hennes med fingrene mine.

Lydene av familien min er så søte for meg; det er så lenge siden jeg hørte dem. Alle i samklang, hver av dem lager sine egne lyder. De er de vakreste lydene noen kan høre. Jeg kunne fortsette i det uendelige om lydene jeg hører, for selv klagingen deres er søt musikk. En flamme i meg brenner etter å høre dem, hjertets lyder. Kan du høre dem?

Alt dette skjer mens en annen stemme kaller. Det er den som sier: «Kan Jeg få dem?» Som den hviskende vinden en kjølig sommernatt, fortsetter Åndens stemme. «Med mindre Jeg kommer først, vil lengselen etter å kjenne Meg, den lengselen som får benene dine til å verke, aldri bli oppfylt. Jeg må være ditt alt. Ingenting kan erstatte Meg.»

Denne stemmen bringer nye lyder. Den bringer lydene fra sjelen min mens den skriker: «Abba, jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.» Vil du løfte en lyd sammen med meg, mens jeg bønnfaller om Hans miskunn?

Si: «Din er veien; led oss til den. For hvordan kunne vi ikke gi Deg det som alltid har vært Ditt. Tilgi oss, Yahweh, men hold oss til det. Det faktum at vi er her, klemt inn i Dine armer, gir Deg tillatelse til å gå videre. Vi er Dine barn; vi vet vi må gjøre dette. Syng for oss mens Ditt verk blir gjort. Syng for oss, Din søte, søte lyd. Syng, Abba, syng.»

«Den som elsker sin far eller mor mer enn Meg, er Meg ikke verdig, og den som elsker sønn eller datter mer enn Meg, er Meg ikke verdig.» (Matteus 10:37)