Selv om jeg tviler, vil jeg likevel tro

Alle livets mysterier kan oppsummeres i én tanke—tro! Tror vi virkelig vår Skaper? Tar vi Ham virkelig på Hans ord? Har vi gjort overgangen fra hodekunnskap til tro, til ting utenfor vår forståelse? Med andre ord, har vi beveget oss fra mulig tro til presis handling?

Om vi virkelig trodde Skaperen, om vi virkelig tok Ham på Hans ord, ville vi aldri frykte, aldri miste gleden, og aldri tvile.

Jeg har kjent dere i årevis, mine brødre og søstre. Menneskets vei er i dere. Ja, dere sier dere tror, men jeg tror dere ikke. Jeg kan ikke lenger. Deres tro har ikke fått dere til å krysse over; den har ikke blitt til tro i handling. Jeg kan ikke lenger leve med en slik tro; jeg må tro mer enn det.

Sinnet mitt er festet på én tanke alene. «Bekymret Yahshua Seg noensinne for noe? Tvilte Han noensinne på Fars absolutte godhet?» Nei! Nei! Nei er svaret; og dette betyr at i hagen, da Han kanskje ble fristet til å tvile, kjempet Han seg igjennom det før tvilen kunne manifestere seg.

Jeg må også ta steget, nei, faktisk hoppe over til dette stedet, og å erkjenne min tvil først er den eneste måten å komme dit på. Jeg vet i hodet mitt at Hans veier er de eneste veiene til å ha det livet jeg er kalt til; nå må jeg omsette handling til min tro.

Vær så snill, la sann tro fødes i meg, Far. Jeg vil ha tro i sin reneste form, tro som handler. Bare Du kan vise meg at alt Du sier er sant. Vis meg at det hele er sant, Abba. Vis meg hva Du vil gjøre for den som virkelig ønsker å tro, den som ønsker å se sin tro manifestert.