OVERGI DEG

Noen ganger tror jeg at jeg har gitt alt til Ham, enten av eget valg eller fordi Hans sterke hånd har tvunget meg. Likevel drømmer jeg fortsatt om en ny dag med nytt håp; jeg har planer. Selvsagt er håp, drømmer og planer bibelske, men de må overgis til Yahweh slik at Han kan overstyre dem etter Sin gode vilje; hvis vi ikke gjør dette, setter vi i virkeligheten bare opp våre egne agendaer og forventer at Han skal ære våre tomme planer for livene våre.

Selv når vi sterkt tror at våre håp, drømmer og planer er fra Ham, sliter vi ofte med å holde ut når vi blir prøvet. Frykten for å ikke vite hva fremtiden bringer, skygger for vår tillit til Ham; troen på at det vi drømmer om skal skje, er ofte det eneste håpet vi har gjennom dagen. Noen ganger er det vi drømmer om så storslått, og likevel så fremmed, og kampen så stor, at alt vi kan gjøre er å trekke oss tilbake og ta imot ordene våre forfedre fikk for lenge siden: «Vær ikke redde og mist ikke motet på grunn av denne store hæren, for slaget er ikke deres, men Den allmektiges.» (2 Krønikebok 20:15)

Sinnet over materien er en stor del av troen, for det er den stadige fornyelsen av våre kjødelige tankemønstre som gjør at vi kan ta imot Visdommen i all hennes skjønnhet. Den lar oss tenke nytt om vår virkelighet og la den formes etter vår Skapers, samtidig som vi bekjenner: «Deres veier er høyere enn våre.» (Jesaja 55:8-9)

Jeg velger personlig veien til det skapte, fremfor det egoistiske sinnelaget som anser seg selv som suverent eller «selv-skapt». Noen av dere synes kanskje dette er for radikalt og velger heller å fyre opp under sine egne agendaer, og kler dem i tankene sine som om de var «overbevisninger eller ledelse» fra Ham. Det er gjennom kompromiss vi overbeviser oss selv om at planene våre helt sikkert må være Hans planer, samtidig som vi aldri stopper opp for å spørre Ham om Han godkjenner det, og aldri undersøker om Han som gir oss pust og liv, virkelig billiger våre handlinger;

Til Deg, Yahweh, løfter jeg min sjel. Jeg lengter etter å stole på Deg alene. Jeg overgir Deg mine håp, mine drømmer, mine planer, min frykt og min familie. Ja, Far, jeg innrømmer at det finnes deler av meg som fortsatt ikke kjenner og stoler fullt ut på Deg. Det er i de tåkete områdene av sinnet mitt at jeg har en tendens til bare å stole på det jeg kan se, ta på, smake, lukte eller høre.

Hjelp meg å bevege meg forbi min falske tro, som bare næres av det håndgripelige, til den sanne tro som har substans grunnet på det usette som bevis (Hebreerne 11:1). Måtte jeg til og med håpe, drømme og planlegge for en ny dag når Du gjennomtrenger meg så fullstendig at selv det usynlige blir håndgripelig. Jeg tror dette er mulig, for det finnes ingenting Du ikke kan gjøre til virkelighet. Ingenting er uhåndgripelig for Deg!