Min gråt

Da han hørte dette, sa Yahshua: «Denne sykdommen skal ikke ende i død. Nei, den er til Den mektiges ære, slik at hans Sønn kan bli herliggjort gjennom den.» (Johannes 11:4) «Vår venn Lasarus har sovnet, men jeg går for å vekke ham.» (Johannes 11:11) Så sa han rett ut til dem: «Lasarus er død, og for deres skyld er jeg glad jeg ikke var der, slik at dere kan tro. Men la oss gå til ham.» (Johannes 11:14-15) Yahshua sa til henne: «Din bror skal stå opp igjen.» (Johannes 11:23)

Da Yahshua så henne gråte, og jødene som var kommet sammen med henne også gråt, ble han dypt rørt i ånden og opprørt. «Hvor har dere lagt ham?» spurte han. «Kom og se, Mester,» svarte de. Yahshua gråt. Da sa jødene: «Se hvor han elsket ham!» (Johannes 11:33-36)

Hvorfor tror du jeg ble dypt rørt i ånden og opprørt? Gir mine ord deg inntrykk av at jeg tvilte på at Lasarus ville stå opp? Slett ikke! Så hvorfor gråt jeg? Hvorfor var jeg opprørt? Hvorfor ble jeg dypt rørt? Det var på grunn av deres mangel på tro! Hvorfor må det til oppvekkelse av de døde, deling av havet, helbredelse av lamme og så mye mer for at dere skal tro? Hvorfor må det alltid være et under? Er ikke din evige skjebne nok, selv om det var alt jeg hadde for deg?

Din tro er en gave, og likevel velger du fortsatt å tvile. Hvorfor gråter jeg? Jeg gråter over ditt tvilende sinn. Jeg gråter over din stivnakkede vandring. Jeg gråter for deg, ikke med deg!

Da de rullet steinen bort, så jeg opp og sa: «Far, jeg takker deg for at du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg, men jeg sa dette for folkemengdens skyld som står her, slik at de kan tro at du har sendt meg.» (Johannes 11:41-42) I dag er det du som «står her», og jeg gråter fremdeles!

Den gang sa jeg: «Lasarus, kom ut!» (v. 43) «Ta av ham likkledene og la ham gå.» (v. 44) I dag sier jeg til deg: «Kom ut og fjern likkledene som binder ditt sinn. Tro på min Far. Tro at han sendte meg. Tørk bort mine tårer.»