Min Eliana

Du skal vite i ditt hjerte at slik en mann tukter sin sønn [datter], slik tukter Yahweh din Mektige deg. (5 Mosebok 8:5)

Begge armer på bordet, mørke gyllenbrune krøller drapert over dem. Bare en flik av de solbrune albuene synlig.

«Eliana,» sier jeg. «Løft hodet, vesla.» De triste øynene og de mopsete leppene løfter seg sakte fra armene hennes. Mens jeg betrakter hennes intense skjønnhet, spør jeg henne: «Retter og tukter pappa deg fordi han er sint på deg, eller fordi han elsker deg?» Jeg kan se de små brune øynene gå dypt inn til stedet der tankene samles. De mopsete leppene svarer så: «Fordi du elsker meg?»

Usikker på om hun har svart riktig, ser hun på meg mens jeg griper armene hennes og svarer: «Selvfølgelig er det fordi jeg elsker deg. Jeg vil alltid elske deg. Ingenting kan noensinne hindre meg fra å elske deg mer og mer for hver dag som går. Det er derfor jeg må rette på deg når du er ulydig.»

Jeg søker raskt gjennom sinnets kroker og spør meg selv hvorfor hun i det hele tatt skulle tvile på min kjærlighet til henne. Hvorfor skulle hun oppfatte min tukt som sinne? Hvorfor skulle hun ikke skjelne min rettledning som min kjærlighet til henne?

Svaret er ganske smertefullt og omfatter en av de tankene vi alle helst vil stue bort og glemme. Det er mulig å gjemme seg fra svaret en stund, men ikke for alltid. Vi må alle møte det en gang. Hun oppfatter sinne og ikke kjærlighet fordi mine handlinger har lært henne det. Gledelig kan jeg si at dette er tidligere handlinger som Ånden har rettet på i meg, men likevel må jeg ta ansvaret for å ha sådd de frøene i henne. «Fullkommen kjærlighet svikter aldri,» sier Skriften (1 Korinterne 13:8), og jeg har visselig ikke elsket fullkomment.

Det finnes også en annen side, og det er hennes del. Det er også noe vi alle mislykkes med. Vi mislykkes i å forstå den fullkomne kjærligheten Yahweh har til oss. Ja, hun er ung, men snart vil hun måtte erkjenne det vi alle må – frykt. Vi frykter alle fullkommen kjærlighet. Det er frykten for at den faktisk kunne være tilgjengelig, særlig fra den usynlige Store Jeg Er.

Jeg prøver ofte å forestille meg hans kjærlighet, en som aldri har vært sint på meg. Selv om han uttrykker følelser, er hans tilgivelse alltid tilgjengelig. Den mektige viser sin egen kjærlighet til oss ved at mens vi ennå var syndere, døde Messias for oss. (Romerne 5:8) Hans tukt er alltid omsluttet av fullkommen kjærlighet. Vi lengter etter at fullkommen kjærlighet skal være virkelig, og likevel frykter vi den, kanskje fordi vi, når vi først har smakt dens sødme, vil innse hvor smakløst alt annet er.

Dette er den kjærligheten jeg vil at min Eliana skal se i meg og motta fra meg. Men det finnes ingen måte jeg kan gjøre det på før jeg selv har mottatt den fra ham. Jeg har lovet min Far i himmelen at jeg ikke skal frykte for å forsøke. Kanskje vil jeg ha motet til å ta imot den. Kanskje vil hun, og du, også få det.

Jeg kunne bare noensinne ønske å elske henne fullkomment. Og om jeg vet hvordan jeg skal gi gode gaver, hvor mye mer da min Far i himmelen? (Matteus 7:11) Det er den fullkomne gaven, Far, at min Eliana skulle høre din stille, svake røst alle sine levedager hviske: «Jeg elsker deg, Eliana. Jeg vil aldri svikte deg. Jeg vil alltid være her, alltid ønske deg, alltid verdsette deg høyt, og alltid rette deg, slik at også du skal bli gjort fullkommen i min kjærlighet. Jeg vil alltid være så inderlig takknemlig for at jeg skapte deg, og at du skal finnes til evig tid.»

For tenk på ham som utholdt en slik fiendskap fra syndere mot seg selv, for at dere ikke skal bli trette og motløse i deres sjeler. Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i kampen mot synden. Og dere har glemt formaningen som taler til dere som til sønner: «Min sønn, forakt ikke Yahwehs tukt, og bli ikke motløs når du blir refset av ham; for den Yahweh elsker, tukter han, likesom en far den sønnen han har behag i.» (Hebreerne 12:3-6, fra Ordspråkene 3:11-12)