De rettskafnes død

Balaam forsto at selv om det krevde døden å få del i løftene til Israyl, var det en arv verdt å begjære.

«Hvem kan telle Jakobs etterkommere, tallrike som støv?
Hvem kan telle så mye som en fjerdedel av Israyls folk?
La meg dø som de rettskafne; la mitt liv ende som deres.» (4 Mosebok 23:10)

Balaam skjønte at de som var utvalgt til å bli arvinger til navnet «Israyl», arvet noe større enn land; han så det evige.

Det var ikke ved loven at Abraham og hans etterkommere fikk løftet om at han skulle være arving til verden, men ved den rettferdigheten som kommer av tro. (Romerne 4:13) For ikke alle som stammer fra Israyl, er Israyl. De som er kjødets barn, er ikke Den allmektiges barn; men løftets barn regnes som ætten. (Romerne 9:6, 8)

Hvem er løftets barn; hvem er da Israyl? Israyl: en som seirer med, eller overvinner med, Den mektige. For en arv! Balaam så med profetiske øyne, ikke bare med naturlige øyne. Det var mer enn verdslig beskyttelse som beveget ham; det var løftet om deres evige arv.

Ja, det Balaam så profetisk var arven til dem som skulle vandre med Yahweh gjennom det utøste blodet (livskraften) til Yahshua. Og han hevdet at han gjerne ville dø for den. «La meg dø som de rettskafne; la mitt liv ende som deres.» Kan du tenke deg det? Det er som om han kunne ha bekjent: «For [jeg] døde, og [mitt] liv er nå skjult med Messias i Den mektige.» (Kolosserne 3:3)

Israyl var et folk som var beskyttet og overnaturlig ledet, med en skjebne til å misunne. De var velsignet når de kom inn, og velsignet når de gikk ut (5 Mosebok 28:6). Balaam erklærte: «Se, et folk som bor for seg selv, som ikke regnes blant folkeslagene.» (4 Mosebok 23:9) Ja, de er et folk hevet så høyt at de ikke skal regnes blant hedningene. [De] er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, Den allmektiges eiendomsfolk, for at [de] skal forkynne hans storverk, han som kalte [dem] fra mørket til sitt underfulle lys. (1 Peter 2:9) Og «de» betyr «deg»!

Er ditt hjerte beveget som Balaams? Er du like begeistret for din arv som Balaam var ivrig etter den? Vandrer du i den fylden av takknemlighet du burde, når du er gitt en så storslått gave, villig til å dø for den?

Vær ærlig; om du vet at du har mindre verdsetting for det som ble tilbudt deg ved Yahshuas utøste blod, bør du kanskje komme naken og bar fram for Far. Kanskje bør du søke tilgivelse for å ha levd som en tigger, når du i virkeligheten har kongelig (hellig) blod (livskraft) som strømmer i dine årer (tankebaner). Eller kanskje er du i fare for å miste din arvede identitet fordi du, som Balaam, bare hevder en villighet til å dø for den, men likevel motsetter deg den faktiske døden som trengs for å oppnå den.

Balaams ord og hjertets sanne hensikt ble aldri ett, og dette ble en forbannelse for ham (5 Mosebok 23:5, Judas 1:11, Johannes' åpenbaring 2:14). Reisen til rikdom begynner i sinnet. Ta deg tid i dag til å tenke over din arv. Du må først tro at du er kongelig for å bli kongelig.

Og det å være kongelig innebærer herredømme; Yahweh krever mye av sine herskere. Av enhver som har fått mye, skal det kreves mye; og den som har fått mye betrodd, av ham skal det bli krevd desto mer. (Lukas 12:48) Herskere må også forstå at de er kalt til å tilbe i dalene, like mye som på fjelltoppene.

Omfavn din arv, og be som Salomo: «Gi meg visdom og kunnskap, så jeg kan lede dette folket, for hvem kan styre dette ditt store folk?» (2 Krønikebok 1:10) Ta så din rettmessige del og gled deg over den. Gled deg, sier jeg, gled deg!