Redd meg

Jeg satt og grunnet på denne verdens ondskap, og hatet ett menneske kunne ha mot et annet. Jeg så på undertrykkerne; de har ingen kjærlighet eller medfølelse i hjertet. Det var ikke nok for dem å se mennesker i smerte; disse slags ønsket å øke smerten deres. De sårede og lidende var deres bytte; de oppsøkte faktisk de lamme med hensikt om å skade dem ytterligere. Hvordan kunne det være slik? Hvor kommer denne ondskapen i hjertet fra? Hvor har denne grusomheten sitt opphav?

Jeg satte meg fore å gjøre noe med det. Jeg talte med min evige Far. Jeg spurte ham om denne menneskets vei, denne veien det ser ut til at mennesket har valgt. Han svarte meg: «Hjertet [forstandens sete] er svikefullt fremfor alle ting, og desperat ondt; hvem kan kjenne det?» (Jeremia 17:9)

Mange netter grunnet jeg på ondskapen i menneskets hjerte. Jeg leste Davids salmer og kunne kjenne meg igjen i alt han følte om dem som undertrykte mennesker. Jeg ba ofte som han: «Redd meg, Å Yahweh, fra ugjerningsmenn, fra svikefulle, uærlige og voldelige mennesker.»

Det var da Ånden talte til meg. «Jeg gjør nettopp det du håpet på. Jeg redder deg. Du oppfattet bare ikke at den jeg reddet deg fra, var deg selv. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men legger ikke merke til bjelken i ditt eget øye? (Matteus 7:3) Når jeg er ferdig med å rense deg, kan vi vende blikket mot dine undertrykkere.»

Hva kan jeg si deg om denne typen åpenbaring? Bare bekjennelse og omvendelse kan strømme fra dette stedet.

Vær meg nådig, Å Mektige, etter din miskunnhet; etter din rike barmhjertighet,
slett ut mine overtredelser.
Vask meg grundig ren fra min skyld,
og rens meg fra min synd. (Salme 51:1-2)

Rens meg; gjør meg ren; hjelp meg!