Naturlig kjærlighet

Abba, hvor jeg lengter etter at min kjærlighet til deg skal bli naturlig. Jeg lengter etter at min lydighet i lovprisning og tilbedelse skal bli som pust for meg, som oksygen. Jeg hungrer etter at min kjærlighet skal være uopphørlig, bli noe jeg aldri trenger å tenke bevisst over. Enten jeg er våken eller sover, er den der.

Er det fordi vi ikke kan se deg at denne kjærligheten vi søker krever så mye innsats? Er det fordi vi ønsker vår egen vei mer enn din? Er det at din Sønns død ikke er håndgripelig for oss i vårt hjerte og vår sjel? Holder du deg unna oss med vilje? Selv om din Sønns utøste blod gir liv til alle som tror, behandler vi denne virkeligheten likegyldig?

Dette vet jeg, Far; dette må jeg bekjenne: Jeg blir bedrøvet over hvor mye tid jeg trenger å bruke bare på å tro at hvert ord du taler, er sant, og at det gjelder for mitt liv! Og at ditt ord virkelig vil ta meg til de høyere stedene. Jeg ønsker å krysse over til dette trosnivået, Far. Jeg ønsker en lydighet som fører til sunn frykt, beundring, tillit og kjærlighet. Min bønn er at jeg skal oppnå alle disse egenskapene overfor deg, Far, og at de skal bli like naturlige som å puste.

Jeg har en annen bekjennelse, Abba. Etter så mye søking og så mye innsats for å finne deg, lurer jeg på: har jeg sett rett forbi deg? Legger jeg for mye innsats i det og hviler ikke nok? Vet jeg hvordan jeg skal ta imot din kjærlighet, Far? Er jeg uvillig, av grunner utenfor det bevisste nivået, til å ta imot din kjærlighet?

Min bekjennelse er denne; jeg vet ikke svaret på disse spørsmålene, Far. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kan fylle min tilværelse med deg. Jeg lurer, av og til, på om du gjemmer deg for meg. Ikke på den måten en tyv skjuler seg, men som en Far som ikke kan vente med å hoppe fram og rope: «Her er jeg. Jeg er virkelig. Jeg er virkelig her for deg.»

Det ønsker jeg, Far. Om jeg tar feil, rett meg opp så jeg kan finne deg. Du kjenner meg; du vet hvorfor jeg roper til deg. Om jeg er engstelig, er det for deg. Om jeg mister søvn, er det fordi jeg tenker på deg.

Kanskje, om jeg får spørre deg om dette; kunne vi ha vårt eget spesielle språk, ett der jeg kunne høre og kommunisere med deg. Jeg vet ditt ord sier: «Mine sauer hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» (Johannes 10:27) Hjelp meg å tro at dette betyr at jeg kan kommunisere med deg uten tvil, med all tvil om igjen borte for alltid? Kan det være noe intimt, kraftfullt og trygt? Kan det være som mitt pust?

Det ønsker jeg, Far. Jeg legger denne forespørselen for dine føtter. Så være det.

Den som ikke elsker, kjenner ikke Den mektige, for Den mektige er kjærlighet. (1 Johannes 4:8)