Jeg roper for de små

Røsten sa: «Rop!» Og han sa: «Hva skal jeg rope?» Alle mennesker er som gress, og all deres herlighet er som markens blomster. Gresset visner og blomsten faller, for Yahwehs ånde blåser på dem. Sannelig, folket er som gress. Gresset visner og blomsten faller, men Den mektiges ord står fast til evig tid. (Jesaja 40:6-8)

Ditt Ord skal stå fast til evig tid, Far. Ja, du har sagt til meg: «De som venter på meg, får ny kraft. De løfter vingene som ørnen. De løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.» (Jesaja 40:31)

Jeg lytter til din hvisken, Abba; du sier: «Jeg vil lede de blinde på veier de ikke kjenner, føre dem fram på stier de ikke vet om. Jeg vil gjøre mørket foran dem til lys og de bratte stiene jevne. Dette er de tingene jeg vil gjøre; jeg vil ikke forlate dem.» (Jesaja 42:16) Min sjel klamrer seg til disse ordene, disse livets ord, disse forløsningens ord.

Jeg er også en pappa. Jeg trenger din soning, så jeg kan vende tilbake til mine små. Slik jeg trenger deg, trenger de meg. Slik du lærer meg å bare trenge deg, vil jeg også lære dem at de bare trenger deg. Så mye du trenger å lære min sjel. Så mye jeg trenger å lære deres.

Når jeg endelig kommer til deg på en virkelig ekte måte, en måte som aldri før, før meg tilbake til dem for å vise dem hvordan de også kan være ekte for ditt ansikt. Jeg vet at du vet hva det betyr å være en Far som gir den eneste slags kjærlighet som finnes, kjærligheten som aldri svikter. Hvordan skal de små vite hvordan det ser ut om ikke pappaen deres lærer dem det? Fordi din kjærlighet aldri svikter, vet jeg at du vil la meg lære mine barn hvordan det ser ut. Jeg hviler i det.