Hva gjør du?

Virkelighet, sann virkelighet, finnes bare der det ikke er menneskelig innblanding. Den finnes mellom deg og din Skaper, i lutringsilden (dom over hver tanke du tenker). Alt i deg blir avdekket og lagt bart. Han trer inn med kraft, og lyser opp hver sprekk i ditt hjerte (sinn). Hver handling, hvert ord, hver gjerning, og alle dine «hemmelige motiver» blir avdekket. Det blir ingen venting. Du står nå ansikt til ansikt med Ham!

Dine følelser: nakne, skamfulle, angerfulle, alene og blottet. Du lurer på hva som er igjen. Du vet, dypt inne, at det ikke er noen vei tilbake. Når Han avdekker deg, lar Han andre få vite det. Direkte eller indirekte, andre får vite det. Det finnes ikke lenger noen skjulested for det virkelige deg.

På dette punktet spiller det ingen rolle om andre vet det. Du ser det! Det som ble fjernet, var ikke av Ham; og så mye har blitt fjernet, så lite ser ut til å være igjen. I sannhet er det som er igjen, rent og hellig; det som er igjen, er det «virkelige deg». Du kan ikke løpe fra det! Blottet, bare det som er av Ham, blir tilbake.

Du brukte alle disse årene på å løpe og gjemme deg, og på et øyeblikk blir løgnene avslørt. Svakheten, opprøret, usikkerheten og frykten, alt vises frem. Alle kan se hva du trodde på tidligere, fordi den du ble, var resultatet. Se nå hva som er igjen; det er ikke mye. Det som er fjernet, vises nå frem for alle å se, i kraft av det som er igjen i den nye skapningen etterlatt.

Det er på grunn av «Messias i deg» at du har håp (Koloserne 1:27). Du trenger det; det er alt du har. Du holder fast ved løfter som ennå ikke er oppfylt. Det er smertefullt; det er en brutal erkjennelse av hvor mye Han måtte fjerne. «Bare slutt å eksistere,» er den nye følelsen du så ofte kjenner om ditt eget liv.

Du lurer på om din lidelse gjør andre glade. En stemme taler. «Jeg vil gjenopprette. Jeg vil reparere. Dette var til det gode. Ikke gi opp. Drøm igjen.» Du gråter. Det er det du gjør. Du gråter og håper, og holder fast.

Se til at dere ikke avviser Ham som taler. For om ikke de slapp unna som avviste Ham som talte på jorden, skal vi så langt mindre slippe unna om vi vender oss bort fra Ham som taler fra himmelen, Han hvis røst da rystet jorden; men nå har Han lovet og sagt: «Enda en gang skal Jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.» Dette uttrykket, «Enda en gang», viser til fjerningen av det som blir ristet, som noe skapt, for at det som ikke kan rokkes, skal bli stående. Derfor, siden vi mottar et rike som ikke kan rokkes, la oss ha nåde, ved hvilken vi kan tjene Yahweh på en måte som behager Ham, med ærbødighet og med frykt og age for Den allmektige. For vår mektige er en fortærende ild. (Hebreerne 12:25-29)