Før meg dit

Far, vær så snill, før meg dit. Vil jeg alltid bare henge og vente, Far, som en mann som biter tennene sammen, og venter på en endelig avgjørelse? Om jeg er seierrik i Yahshua Messias, hvorfor føles det da som om jeg faller? Mitt eneste håp er at du vil være der for å fange meg.

Om du lot din fred bli hos meg (Johannes 14:27), hvorfor søker jeg da fremdeles etter den? Abba, hva er denne freden som overgår all forstand (Filipperne 4:7)? Jeg har gitt min vilje over til deg og presser stadig hardt på for aldri å ta den tilbake igjen. Jeg ønsker bare din nærhet i de sønderknuste stedene. Far, må jeg alltid kjempe slik?

Ditt løfte er klart: «Vær stille for Yahweh, og vent tålmodig på ham; ikke bli opprørt over den som lykkes på sin vei, over mannen som fører onde planer frem.» (Salmene 37:7) Hvorfor strever jeg da med å finne denne hvilen? Hvordan kan jeg kreve seieren før slaget har begynt? La meg høre din røst: «Gå, for jeg har gitt dem i din hånd?» (Josva 10:8)

Selv når døden til alt jeg noen gang har kjent stirrer meg i ansiktet, må jeg få se det du ser for meg? Jeg overgir alt til deg, også de uvillige delene. Ta dem likevel. Jeg trenger din fred og glede i stedet, Far.

Kan jeg bevege meg forbi det stadige ropet etter fred, og inn i freden selv? Du sier meg at den er min, vis meg hvordan jeg vrir om nøkkelen og går gjennom døren inn i freden. Idet jeg erkjenner min fordervelse, la den åndelige overflod komme! Om jeg må falle, la meg falle i armene til opphavsmannen og fullenderen av min tro (Hebreerne 12:2).

Å, du mektige, min sjel er nedbøyd i meg;
derfor vil jeg minnes deg fra Jordans land,
og fra Hermons høyder,
fra Misar-fjellet.
Dyp roper til dyp ved lyden av dine fossefall;
alle dine bølger og brenninger har gått over meg.
Yahweh vil befale sin miskunnhet om dagen,
og om natten skal hans sang være hos meg –
en bønn til livets Mektige. (Salmene 42:6-8)

Far, vær så snill, før meg dit.