Adam eller deg?

Adam: Hvorfor i all verden skulle noen klandre meg for de syndige ønskene i sitt eget hjerte?

Eva: Vel, Adam, du vet at du er det første mennesket som syndet.

Adam: Jøss, takk, kjære. Jeg hadde jo hjelp, om du husker det. Men jeg mener det alvorlig; jeg liker ikke tanken det minste, å bli klandret for en annens synd. Det er rett og slett urimelig, egentlig samvittighetsløst.

Eva: Vel, en dag er jeg sikker på at mennesker vil skape sine egne læresetninger og fremstille oppspinnet de har funnet på i sine egne hjerter, som om det faktisk kom fra vår Far.

Adam: Mener du at mennesker faktisk vil tro på læren om at Yahweh vil holde meg ansvarlig for deres egen lovløshet?

Eva: Det kommer helt sikkert til å skje.

Adam: Yahweh har tilgitt meg, og selv om konsekvensen av mitt opprør var alvorlig, gjorde Hans tilgivelse meg til en ny skapning. Abba sier at alle mennesker har den samme muligheten til å omvende seg og bli helt nye.

Eva: Så det virker som om selv deres synd med å forandre Abbas ord også vil bli tilgitt?

Adam: Ja, kjære, men det plager meg fortsatt. Hvis de blir gjort til nye skapninger, hvorfor skulle de synde igjen etter at en slik nåde er blitt gitt dem? Og enda verre, hvorfor skulle de synde og skylde på meg?

Eva: Jeg er ganske sikker på at begge deler vil skje. Det ser ut til at mennesker har en tilbøyelighet til akkurat det.

Adam: Vel, der har du det da!

Eva: Har hva, Adam?

Adam: Alle mennesker vil bli akkurat som meg, helt på egen hånd; de vil ikke trenge min hjelp for å synde. Jeg var bare den første.

Eva: Vær så snill å utdyp det, Adam.

Adam: Synd én gang, greit, skyld på meg! Men synder du igjen etter at du er blitt fornyet, hvem skal du da skylde på?

Eva: Å, jeg skjønner. La oss nå be om at de også skal innse det.

Så skal da hver og en av oss avlegge regnskap for seg selv for Den allmektige. (Romerne 14:12)