Å møte raseriet

Det begynner med et spørsmål. Visste du at veien til fullkommenhet (Messias' sinn) avdekker harme mot Yahweh? For noen er harmen åpenbar; for andre er den skjult i hjertets hemmelige rom. For alle, for å nå det høye kall, må denne harmen møtes?

Det begynner med erkjennelsen av at uten Messias forblir hjertet ditt bedragersk framfor alt annet, og ondskapsfullt; og at du ikke engang har mulighet til å erkjenne det uten Ham (Jeremia 17:9). Alle dine tanker, alt av «jeg-et» ditt, kan bare noensinne frembringe total fordervelse. Selv det du anser som rettferdig, er ikke renere enn skitne filler uten Ham (Jesaja 64:6). Du kan bedre forstå hvorfor når du tenker på at selv Yahshua, for å bli regnet som fullkommen, måtte erkjenne: «Av Meg selv kan Jeg ingenting gjøre.» (Johannes 5:30)

Det tilsvarende for deg, elskede, ville være: «For jeg vet at i meg (det vil si i mitt kjød) bor det ikke noe godt; jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp [tankenes totalitet]?» (Romerne 7:18; 24)

Å akseptere denne virkeligheten skaper en dyp dalopplevelse i samvittigheten din: «Hvis alt jeg noensinne kan frembringe på egen hånd, selv på mitt beste, er en dødens kropp, tanker som er grusomme og fordervede, da kan bare Yahweh fri meg fra denne fordervelsen.» Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp? Jeg takker Den allmektige – ved Yahshua Messias, vår Herre! (Romerne 7:24-25)

Alt som ligger i denne tanken: «Jeg elendige menneske!» blir stadfestet i hele Skriften, og likevel, på et visst punkt i dalen, vil denne tanken føde i deg et raseri du aldri visste eksisterte, og denne voldsomheten mot Den allmektige Selv.

Fra: «Vær så snill, la ikke Min vilje skje, Far. Vær så snill, la meg ikke engang forsøke å tenke selv,» til: «Hvorfor lar Du fortsatt mine tanker komme inn, Far? Hvorfor er samvittigheten min fortsatt bevisst tanker som trosser alt Du sier er sant?» Din største lengsel vil bli behovet for ikke å tenke selv, og for aldri å ønske at din personlige vilje i det hele tatt skal komme inn i regnestykket. Og likevel gjør den det!

«Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» «For jeg vet at i meg (det vil si i mitt kjød) bor det ikke noe godt; jeg vet at av meg selv kan jeg bare frembringe ondskap, og jeg omvender meg fra alt jeg er, men Du lar likevel denne kampen bli værende i sinnet mitt. Du lar fortsatt denne ondskapen vinne i meg, mine følelser blir fordervet av den. Hvorfor? Hvorfor lar Du meg være slik? Hvorfor er Du grusom mot meg?»

Dette er de rasende tankene du må møte på veien til fullkommenhet. Du må komme dit at du innser at Hans timing i din personlige oppstandelse (frelste sinn) er like mye under Hans kontroll som selve din forløsning. Dette «hvorfor» er under Hans suverene kontroll og vil bli åpenbart i Hans fullkomne tid.

Dette var ikke ment å svare på hvorfor for deg, elskede, men å inspirere deg til å holde ut. Vi kjenner oss igjen, og vi holder ut sammen med deg.

Her er din meditasjon: «Jeg er blitt naglet fast [fordi det var og fortsatt er nødvendig] sammen med Messias, og jeg lever ikke lenger selv, men Messias lever i meg. Det livet jeg nå lever i kroppen, lever jeg i tro på Den høyestes Sønn, som elsket meg og gav Seg selv for meg.» (Galaterne 2:20)