Alt forandres

Da han var i ferd med å gå ut på veien, kom en løpende, falt på kne foran ham og spurte: «Gode lærer, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Da sa Yahshua til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én — Den mektige alene.» (Markus 10:17-18)

Ingen er god? Godt: på hebraisk tobe, som antyder «skjønnhet», og fra gresk agathos, som antyder iboende godhet. Begge beskriver det som har sitt opphav i Yahweh og blir gitt kraft av ham i ditt liv, ved tro. Yahshua bekjenner at selv han ikke er iboende god, men at ALL godhet har sitt opphav i Faren. Inntil du behandler denne sannheten som virkelighet, vil hele grunnvollen for din åndelige eksistens være mangelfull og ufullkommen.

Hva skjer med din samvittighet når du hører uttalelser som: «Yahshua måtte lære å bli rettferdig, og han var fullt ut i stand til å mislykkes»? For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alle ting i likhet med oss, men uten synd. (Hebreerne 4:15)

Eller hva med: «Det var Yahwehs vilje at Messias ikke skulle bli gjort fullkommen før i det øyeblikket han utåndet»? For det sømmet seg for ham [Yahweh], for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, når han skulle føre mange sønner til herlighet, å gjøre deres frelses opphavsmann fullkommen gjennom lidelser. Fordi han selv led da han ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet. (Hebreerne 2:10, 18)

Han ble fristet; han led; han var i stand til å synde; og han ble ikke gjort fullkommen før han hadde holdt ut til enden. Om din lære følger den vanlige tankegangen, må du sterkt revurdere hva ditt trossystem om «Gud i kjøtt og blod» egentlig betyr.

Om Yahshua kunne tre inn i sin allvitenhet, allestedsnærvær og allmakt som menneske, hvordan kunne han da være et forbilde for oss? Om det ikke var mulig for ham å synde, hvor imponerende er det egentlig at han ikke syndet? Igjen! Om det var umulig for ham å synde, hva er det store med at han ikke syndet!

Det som gjør hans liv aller mest ekstraordinært, er at han la av sin «likhet med Den mektige» og ble som et menneske. Og så, som et menneske som på alle måter var fristet til å synde, oppnådde han fullkommenhet ved å legge av sitt «jeg» og igjen bli lik Den mektige. La dette sinn være i dere, som òg var i Messias Yahshua, som, da han var i Den mektiges skikkelse, ikke aktet det som et røvet bytte å være Den allmektige lik, men gjorde seg selv til intet, tok en tjeners skikkelse på seg og kom i menneskers liknelse [og la av sin likhet med Den mektige]. Og da han i sin fremtreden var funnet som et menneske, ydmyket han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på pælen. (Filipperne 2:5-8)

Og slik forstår vi at han vi kaller Frelser, aldri forkynte at hans egen godhet skulle være ropet som samlet dem som ville følge ham. Han besto hver prøve og lærte lydighet helt til døden, men han roste seg aldri av seg selv. Det ville alltid bare være Farens rettferdighet i ham, og denne kunne så gå gjennom ham videre til andre som ville bære sin egen pinepæl (Lukas 9:23). Han ba aldri om å bli æret, men hevdet alltid at all ære i ham tilhørte Faren.

Dette har alt å si for din vandring som Messias' etterfølger. Du vandrer også i Farens godhet; og gi alltid all ære til ham, ellers vil han avsløre deg for det uegnede (ja, vi vet det ikke er et vanlig ord, men du skjønner poenget) du er.