Fortapt

Det gir til slutt den reneste glede når du slipper det helt. Slipper hva? Alt som understøtter troen din på at det finnes noe godt i deg i det hele tatt. Og på denne smale veien, der du står ansikt til ansikt med sannheten, møter du et edruelig faktum. «Om du ble overlatt til deg selv, ville du vært fortapt.»

Den fulle forståelsen av det frelsen tilbyr (den pågående prosessen der ditt sinn blir frelst) henger direkte sammen med din erkjennelse av hva du er frelst fra. «Om et slikt menneske vil jeg rose meg, men av meg selv vil jeg ikke rose meg, uten av min skrøpelighet.» (2 Korinterne 12:5) Ros deg i ham, for svakhet er det fineste du kan rose deg av. Det beste du kan møte opp med, er dette: «Ve meg! Jeg er fortapt! For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Yahweh, hærskarenes Gud.» (Jesaja 6:5)

Og om du er ydmyk, vil du huske hvor dypt ondt hvert eneste aspekt av din samvittighet ville vært uten Yahwehs Ånd. All oppstigning fra gropen du var i, skyldes bare hans nåde. For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Yahwehs gave. (Efeserne 2:8)

Hvor mange av dere er blitt kjøpt fri fra graven ved hans nåde, bare for å begynne å tro den absurde tanken at dere på en eller annen måte ble «gode» på grunn av det. Er dere så uforstandige? Etter å ha begynt ved Ånden, prøver dere nå å fullføre ved kjøttet? Har dere opplevd så mye forgjeves — om det virkelig var forgjeves? (Galaterne 3:3-4) Har dere blitt dømmesyke, hovmodige, selvrettferdige, selvsikre, i stedet for sørgende, fortvilte, ydmyke og edruelige?

Kom nær til Den allmektige, så vil han komme nær til dere. Vask hendene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede. (Jakob 4:8) Kanskje du ville være så modig å spørre Yahweh: «Hvor ond er jeg uten deg?»

Når du får en åpenbaring av hvor enorm ondskapen i ditt eget «jeg»-begjær er, vil også du bli forferdet over alternativet — å bli overlatt til deg selv. Sinnet til den som vet dette, er alltid sørgende, fortvilet, ydmykt og edruelig.

Og når vi bærer hans merke, bekjenner vi at ærefrykten for vår skjebne uten ham vil holde blikket vårt festet på Yahshua, troens opphavsmann og fullender (Hebreerne 12:2). «Jeg vet at alt det Yahweh gjør, varer evig; en kan ikke legge noe til eller ta noe fra det. Yahweh handler, og menneskene skal frykte ham. Det som er, har alt vært, og det som skal bli, har alt vært, og Yahweh oppsøker det som er forbi.» (Forkynneren 3:14-15)