Til siste øre

«Forlat oss vår skyld, slik vi også har forlatt våre skyldnere.» (Matteus 6:12) Gjeld er det en person skylder en annen, enten det er penger, varer eller tjenester; det er det en person er forpliktet til å betale til en annen, eller å utføre til dennes fordel; det er en «ting» som skyldes, en forpliktelse eller en heftelse. Men på det dypeste plan er gjeld forpliktelsen til et rettferdig liv som skyldes Yahweh.

Når du kommer til kort i rettferdig levesett, blir du en skyldner overfor Den Allmektige. Du kan brenne for Yahweh, men likevel ikke forstå rettferdigheten Han krever. Du kan vise uvitenhet om Hans rettferdighet ved å søke å opprette din egen rettferdighet, i stedet for å underordne deg den ene sanne rettferdigheten. Messias i deg er den eneste rettferdigheten for enhver som tror (Romerne 10:2-4). Dette er det skriftmessige mønsteret «innenfra og så utover». Alt mindre enn rettferdig tenkning, utrustet av Messias i deg, er der all gjeld begynner.

Gjeld har to ansikter: pålegg og forsømmelse. Hver av disse gir oss dyp innsikt i det metafysiske aspektet av hva Yahweh virkelig ønsket at vi skulle forstå, både om det som ble overtrådt, og det som ble tilgitt. Begge begynner som mentale feiltakelser og fører til mangeltenkning, som naturligvis ender i fysisk fattigdom.

Pålegg er en byrde eller forpliktelse, ofte beskrevet som overtredelsen. Det er den tunge byrden du bærer under egenrettferdighetens vekt. Forsømmelse er plikten som er krenket ved forsømmelighet eller skjødesløshet. Det er avkommet av et sinn som fullstendig overser Yahwehs sannheter og bud.

Selv om prisen for «tidligere» gjeld (mentale feiltrinn og deres fysiske følger) er betalt gjennom Yahshua Messias' utøste blod (forløsning), betyr ikke det at gjenopprettelse (mental og fysisk) ikke er en nødvendig prosess (helliggjørelse). Dessuten sier all fortsatt pålegg og forsømmelighet, etter troens bekjennelse og fornyelse, mye til din Forløser. Hvorfor? Fordi det å ta imot Hans tilgivelse også innebærer å samtykke i å stå til ansvar overfor Hans standarder.

Med mindre du selvsagt tror at din forløste tilstand gir deg en slags «gratis-ut-av-fengsel-nåde-kort». Hvis du vane etter vane bagatelliserer alvoret i ditt valg om å synde, «Der synden ble stor, ble nåden enda større (Romerne 5:20)», er det nøyaktig det du gjør. Du overser Hans bud og straffen for å overtre dem. Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde for at nåden skal bli enda større? Slett ikke! Vi som er døde fra synden, hvordan kan vi fortsatt leve i den? (Romerne 6:1-2)

Det begynner med å erkjenne personlig ansvar for pålegg og forsømmelse av Yahwehs standarder. Bare dåren ser på Messias' pinepæl og regner med at vedvarende synd ikke har noen konsekvens. Den som forkastet Mosjehs lov, døde uten barmhjertighet på to eller tre vitners utsagn. Hvor mye mer alvorlig straff tror du da fortjenes av den som har trampet Den Mektiges Sønn under fot, som har behandlet paktens utøste blod, det som helliget ham, som noe uhellig, og som har hånet nådens Ånd? (Hebreerne 10:28-29)

Hans død gjorde opp for din gjeld, og på grunn av Hans død må all gjeld gjøres opp. Trå varsomt, elskede; hvordan kan du, som er død fra synden, fortsatt leve i den?