Bønn

Yahweh sier: «Se hen til meg. Jeg kommer til deg mildt, mitt elskede barn, med myke og kjærlige armer. Jeg er nidkjær for deg, nidkjær for et uhemmet forhold. Mitt ønske er fullstendig enhet med deg. Som mitt barn har du tillatelse til å omgås meg, til å tre inn i min tronsal når som helst. Det overnaturlige møtestedet kalles bønn. Mange av dere synes å se på bønn på en svært menneskelig, religiøs måte. Bønn ser ut som lukkede øyne og foldede hender. Og for noen er det en oppramsing av bestemte ord. Jeg har ikke noe imot det. Men jeg har heller ikke noe imot å være foruten det.»

Noen ganger er dette møtestedet åndelig voldsomt. Husk: Himmelriket lider vold, og de som bruker vold, river det til seg. (Matteus 11:12) Selvsagt er dette en «god vold». Se det for deg som et overnaturlig sammenstøt med Den allmektige.

Denne tanken om et voldsomt sammenstøt er innkapslet i begrepet forbønn. Både i det naturlige og det åndelige antyder forbønn tanken om et angrep med vold eller kraft, et intenst møte, det å falle over, eller løpe over. I Job 36:32 står det: «Han fyller sine hender med lyn og befaler det å ramme sitt mål.» Bønn eller forbønn «rammer sitt mål»! Poenget er at det er et møte med et utfall.

Kom akkurat som du er, men hvis du trer inn, kan du ikke gå ut som du kom. Du skal binde dem som et tegn på hånden, og de skal være som minnesmerker mellom øynene dine. (5 Mosebok 6:8) Utfallet er bindende; det etterlater et merke!

Å kollidere med Den allmektige er det bildet vi vil du skal ta til deg. Se for deg å bli fullstendig oppslukt av ham. Om du klarer det, er lærdommen fullstendig. Om ikke, kan vi bare tenke oss hva Yahwehs milde appell til deg kunne være.

«Så ofte hører jeg deg si: 'Alt jeg kan gjøre, er å be.' Jeg vet at min Ånd allerede rører seg i deg, så la oss omforme det du egentlig sier. 'Alt jeg kan gjøre, er å kollidere med min Skaper.' Nå ser du det, ikke sant? Det finnes ikke noe mer kraftfullt enn det voldsomme sammenstøtet som kalles bønn.

Se for deg å løpe med full kraft inn i mine armer, med hodet først. Kjenn deretter deg selv omsluttet av mine kjærlige armer. Omfavn denne virkeligheten, mitt dyrebare barn. Det er på tide å vokse opp og bli moden.

Jeg vet du ofte tenker på bønn som den siste utveien, når alle andre løsninger er uttømt. Da tenker du at bønn kanskje er berettiget. Tenk om igjen, elskede. Det er et frontalt sammenstøt med meg, rett inn i mine armer.

De som er modne, deres ord er annerledes enn: 'Alt jeg kan gjøre, er å be.' I stedet sier de: 'Alt jeg trenger å gjøre, er å be.' Ingen religion, ingen riktig framgangsmåte; de begynner bare å snakke til meg. Det er vakkert; det er mildt; det er fortrolig, det er et voldsomt overnaturlig sammenstøt. Vil du komme og kollidere med meg?»