Tilbakeblikk

Mens vi går, vokser vi, og vi legger en sti. – Michael David Beiter, Jr.

Det kommer en tid da du innser at kanten du en gang sto på, den terskelen der din dypeste fortvilelse og Yahwehs trøst møttes, bare var «én kant», for en ny kant hadde kommet. Du hadde holdt ut kvalen, i troen på at det aldri kunne bli like tøft igjen. Men så var den der igjen, en ny kant med nye omstendigheter, og den gamle smerten. Du trodde du hadde vokst, modnet og fått dypere åndelig innsikt. Men på et øyeblikk var du lammet igjen, helt fra begynnelsen.

Heldigvis, i øyeblikket gjenkjenner du mønstrene; sannelig er de alt du har. Du innser behovet for å være stille mens du vakler på denne nye kanten. Du kjemper med minner om angeren du følte ved forrige bristepunkt: «Jeg vil ikke tenke slik igjen; jeg vet hva det sier til deg, Far.» Du bestemmer deg for ikke å gjøre noen impulsive bevegelser, ingen følelsesmessige feil. Du har ikke råd til å skli. «La meg ikke falle, Far,» gjentas ofte i din stillhet.

Du grunner på dine tidligere seire, og husker hvor sterk du følte deg etter å ha overvunnet. På et vis forventet du at styrken du hadde fått, ville være mer varig, ikke bare en ny pil i koggeret, men en ny bue. Men denne nye krisen synes å beseire opplysningen fra tidligere seire. Du lurer på om du faktisk lærte noe. Tvil melder seg: «Er jeg en dåre? Er noe av denne troen jeg hevder å ha, i det hele tatt ekte? Er du ekte, Far; er du her?» Du blir skamfull over disse tankene, men om du ikke tar oppgjør med dem, vil den gamle vennen sorg snart komme tilbake.

Hvorfor er en andakt som denne overhodet mulig etter at så mange andre har uttrykt kraften vi har til å overvinne? Svaret er dypt enkelt: hans hellighet, selvsagt. Helligheten vi vil oppnå fra denne nye «døden» er langt mer enn det vi fikk fra den forrige kanten vi sto på. Og hver ny kant er en fersk minnestein på veien til ham, en påminnelse om hans løfter og hans trofasthet (Josva 4).

«Mener du at selv når jeg tror jeg har lært å være 'ukrenkelig' og ren i sinnet, er ditt høye kall enda renere? Og ikke bare det, men at hver kant skaper noe vakkert nytt i meg, selv når det får meg til å føle at jeg nå har mislyktes på et område jeg en gang trodde jeg hadde overvunnet? Selv om det får meg til å føle at jeg har glemt alt jeg tidligere har lært?»

Det stemmer, elskede. Død, død og enda en død er veien til hans hellighet. Styrkens fullbyrdelse: den fullendes i svakhet (2 Korinterne 12:9).

Vi har holdt deg til en hellig standard. Vi vet at opplysende mønstre, og det de har frembrakt i deg, er inspirerende. Dette ordet var for å minne deg om at når du når det stedet hvor du bare kan rope: «Jeg klarer det ikke!», da er du på det tryggeste, sikreste, herligste og mest forvandlende stedet som finnes; du er i Yahwehs hule hånd – i selve essensen av hans hellighet.

Du kommer til å klare det. Han er alt han hevder å være. Du vil holde i fullkommen fred den hvis sinn er festet på deg, fordi han stoler på deg. (Jesaja 26:3)