Når?

I seiersøyeblikk kommer sangene så fritt. Evnen til å glede seg virker så naturlig. Ja, en overflod fra hjertet (på hebraisk, «intellektets senter») er det som får meg til å synge.

I de tider da smerten synes å overmanne meg, som en bølge jeg ikke klarer å komme over, blir sangene tvungne. Dette er tidene da jeg roper til Deg, Abba. Jeg forventer en «overgang». Er det ikke det Du lover? Tar jeg feil når jeg tror at det finnes et sted der mitt hjerte aldri ville drukne i sorg?

Du forteller meg om de evige tingene, og jeg prøver å fatte det. Tanken på kvinnen som en gang var min, og barna som nå lurer på hva som skjedde, hindrer min evne til å se det herlige Løfteslandet. Mens jeg sitter i fengsel, vokser de. De vokser uten meg; kroppene deres tar en ny form; ordene deres blir mer intelligente. Jeg går glipp av så mye tid som aldri kan gjenvinnes.

Jeg legger skylden på meg selv, ettersom jeg tar ansvaret for hvorfor tuktens stav har falt. Men jeg har forandret meg. Vil jeg bli tildelt Din barmhjertighet, slik som så mange andre før meg?

Disse følelsene er blandet med et hjerte som forstår at fullstendig overgivelse til Deg er noe vi alle må møte. Denne virkeligheten vil ikke forandre seg; den får meg bare til å tale mye mindre. Full overgivelse av ens liv betyr at det ikke lenger er ens eget liv: ingen klaging, ingen motvilje, ingen utfordring. Faktisk har Du fastsatt at det i stedet ser ut som stillhet.

Han ble undertrykt og plaget,
likevel åpnet Han ikke sin munn;
Han ble ført som et lam til slakting,
og som en sau er stum foran dem som klipper den,
slik åpnet Han ikke sin munn.
(Jesaja 53:7)

Du har kalt meg til å glede meg, love og være takknemlig uansett hva. Jeg tror Din vei er rett. Jeg tror all annen streben er tomhet.

Hvordan kan en lengte etter sin jordiske families kjærlighet, og likevel ønske det som tilhører Hans himmelske Ånd, plantet i det indre? Mitt hjerte vet rett og slett ikke hvordan det skal gjøre overgangen. Jeg vet ikke hvordan det ser ut, i varig forstand, å overgi seg HELT til Deg, Abba.

Så i min svakhet, når jeg roper om Din hjelp, føler jeg at jeg gjør nettopp det Du ber om. Jeg innser at det er en hjertets reise. Du sa: «stol på, hold ut, tro.» Hjelp min vantro, Abba. Hjelp meg å finne ro i det ukjente i mitt indre, mens jeg bekjenner at jeg må gi alt til Deg.

Hjelp meg å huske at i dag er «når», fordi i dag er alt jeg har. Det handler om å tro på Din enorme kjærlighet til meg. Og i dag er Din kjærlighet til meg og til dem fullstendig fullkommen. Å ikke tro dette er der min glede holdes fanget. Hjelp meg å kjenne hvor dyp den kjærligheten er.

Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet. (Salmene 90:12)