Om bare din kappe

Far, du ga meg et mål av tro (Romerne 12:3), og påbudet om å vokse i din Sønns nåde og kunnskap (2 Peter 3:18). Din Sønn lovet at han ikke bare skulle være min tros opphavsmann, men også dens fullender [avslutter] (Hebreerne 12:2).

Himmelske Far, jeg har søkt deg uten opphør, ofte med tårer. Likevel har jeg forblitt låst inne i mitt sinns fengsel. I dag overgir jeg igjen alt som har lammet meg mentalt, og jeg ber ydmykt fullenderen om å omforme min tenkning. Yahshua, jeg framstiller mitt liv som et levende offer; forvandle mitt sinn (Romerne 12:1-2), så jeg kan se og ikke bare høre deg (Job 42:5). Forvandle min kjødelige forståelse til åndelig oppfatning.

Hvorfor har jeg holdt fast ved disse tankene som holder meg bundet? Jeg har tidligere forsøkt å overgi disse tingene, likevel består de. Har mitt sinns fengsel faktisk blitt et trygt sted for meg, som et barns yndlingsteppe, som bærer i seg duften, teksturen, trøsten og tryggheten ved det kjente? Har jeg blitt komfortabel i mitt fengsel, redd for å komme ut?

I tro på at det er min bestemmelse å eie ditt sunne sinn, gir jeg deg igjen tillatelse til å ta dette fryktens teppe og erstatte det med et snev av kanten av din kappe (Matteus 9:20), lovprisningens kappe (Jesaja 61:3). Fjern mine falske trøster og redd dette barnet som er fastfrosset i tid, fanget i å søke trygghet fra sitt yndlingsteppe. Jeg vil ikke vende tilbake dit igjen.

Yahshua, jeg erklærer at fra denne dag av er mitt sinn fornyet, og min eneste trygghet skal være kanten av din kappe. Og Abba, om jeg forsøker å holde det gamle teppet tett inntil mitt bryst, riv det fra meg.

«Jeg vet at du kan gjøre alt,
og at ingen av dine hensikter kan holdes tilbake fra deg.
Du spurte: ‘Hvem er dette som skjuler råd uten kunnskap?’
Derfor har jeg uttalt det jeg ikke forsto,
ting for underfulle for meg, som jeg ikke kjente.
Hør, vær så snill, og la meg tale;
du sa: ‘Jeg vil spørre deg, og du skal svare meg.’
Jeg hadde hørt om deg med ørets hørsel,
men nå ser mitt øye deg.
Derfor forakter jeg meg selv,
og angrer i støv og aske.» (Job 42:2-6)

Tidligere har jeg uttalt det jeg ikke forsto, ting for underfulle for meg å kjenne. Men i dag er min tro fullendt; jeg kjenner hans kappe.