Menneskets vei II

En mann og hans kone kommer inn i kirken. Etter tilbedelsen begynner pastoren å forkynne. Kona er fullt engasjert mens mannen sovner. Han gjør sitt beste for å holde seg våken. Hun dulter til ham når gudstjenesten er slutt. De reiser seg og går.

I mange uker fortsetter dette samme mønsteret. Pastoren legger merke til mannens tendens og stempler ham som uinteressert i åndelige ting. Han lurer på hvorfor mannen i det hele tatt kommer. Andre i menigheten har lagt merke til det samme og lurer på det samme.

Flere uker går siden sist mannen og kona var til stede, da hun kommer alene til en gudstjeneste. Etterpå finner hun pastoren og spør om hun kan få snakke med ham. Pastoren sier gjerne ja, og skjønner raskt at samtalen vil handle om hennes «uinteresserte» ektemann. Han er klar til å tjene hennes hjerte slik det trengs.

Da samtalen begynner, sier pastoren: «Jeg har ikke sett deg i kirken på en god stund. Hvordan har du hatt det?»

Kvinnen, med tårer rennende nedover kinnene, sier: «Det er min mann.»

«Ja, jeg tenkte meg det,» svarer pastoren.

Hun fortsetter: «Skjønner du. Han har kreft. Han er døende. Han tar medisinen sin, og den gjør ham veldig trett og søvnig. Han skammet seg over å komme og sovne, så vi har rett og slett sluttet å komme. Han ser ikke ut til å ha mye tid igjen, og han ville at jeg skulle fortelle deg noe. Han sa at det gjorde ham så glad å kunne komme og se deg, å lytte til deg forkynne. Du er hans favorittlærer. Han ba meg takke deg.»

Døm aldri, elskede. Tro aldri at du vet hva som foregår inni noen, bare ut fra det ytre. Omsorg tar tid, og hvis du er villig til å stille deg selv det harde spørsmålet: strever du med å bry deg om andre?

Helbredelse kommer fra et sinn, åndelig forløst, som kan innrømme: «Jeg bryr meg egentlig ikke om andre mennesker så mye som jeg burde; hjelp meg, Yahshua. Gi meg et hjerte (sinn) som bryr seg mer om andre enn om seg selv.»

Ingen har større kjærlighet enn den å gi sitt liv for sine venner. (Johannes 15:13)