Større mål

Han førte meg ut til et vidstrakt sted; han reddet meg fordi han hadde behag i meg. (Salmene 18:19)

Far, du sa søk mitt åsyn, og jeg har søkt. Du kjenner alle mine tanker og all min hensikt. Du lærer meg til og med mer om meg selv enn jeg noensinne visste. Du visste alt da du tenkte på meg før jordens grunnvoller ble lagt (Jeremia 1:5).

Jeg må sette ord på dette ropet fra hjertet mitt, denne tingen som brenner inni meg. Jeg vil ikke la det bli dødt. Jeg trenger denne nedtegnelsen av det.

Mens jeg har søkt ditt åsyn, har det vært med den forståelsen at alt ligger i dine hender. Timingen, reisen, og det endelige utfallet, alt ligger i dine hender. Mitt rop til deg, Far, er at jeg må få se dine hender. Hvordan ser de ut? Når jeg blir berørt, er det dine hender som rører ved meg? Når jeg trer over i å «finne» deg, hvordan skal jeg vite at jeg har funnet? Er det en hendelse, en åpenbaring? Er selve søkeprosessen det å finne? Jeg lengter fortsatt etter mer, Far, noe som får meg til å tro at det er så mye mer. Det er så mye mer, Far; er det ikke?

Jeg må bekjenne at «freden som overgår all forstand» (Filipperne 4:7) ikke er det jeg føler. Er det i det hele tatt en følelse, Far, eller er det en værenstilstand? Eller er det begge deler?

Far, jeg vet at jeg ikke kan streve etter disse tingene med utålmodighet og bekymring. Jeg vet at det finnes et rett mønster for å finne deg når jeg søker. I det minste tror jeg at jeg vet det.

Det finnes øyeblikk hvor jeg kjemper for freden og gleden. Det finnes øyeblikk hvor jeg lovpriser og tilber selv midt i stor smerte. Jeg tror jeg har funnet ut forskjellen mellom strev og lydighet. Jeg vet at alt jeg er, eller noensinne vil bli, avhenger av å finne deg.

Vil du gi meg tillatelse til å gå til et dypere sted med deg? Jeg spør deg nå, Far; vil du åpne flere dører til din hage av kjærlighet og aksept? Jeg vet at jeg ikke kan motta med mindre jeg ber (Lukas 11:10). Så jeg ber, og blir minnet om at alle Den mektiges løfter i ham [Yahshua] er «Ja», og i ham «Så være det», til Den allmektiges ære gjennom oss. (2 Korinterne 1:20)

Jeg vet at du allerede har velbehag i meg, ettersom du ser meg gjennom din Sønns oppstandelse, men jeg har ikke velbehag i meg selv, Far. Jeg fordømmer ikke meg selv, men jeg vet at jeg må søke til jeg finner. Jeg søker ikke for å fortjene din kjærlighet; du har bevist din kjærlighet for meg. Jeg vet at det finnes mer av deg, så jeg søker for å finne mer. Min lydighet i dette gir meg kraft, Far. Det er i den kraften jeg søker deg nå. Vær så snill, Far, kom til meg i større mål.