Når vi løfter våre hender

Når vi løfter våre hender til deg, Abba, hva mener vi egentlig? Tilber vi? Mener vi det virkelig? Er det mulig å være fylt av frykt og tvil, og likevel tilbe? Tar du imot tilbedelsen fra tvilende mennesker? Hvordan kan vi si at vi tilber og elsker deg, men ikke stoler på deg?

Så altfor få av dine barn lever et liv fylt av kraft og nåde. Er det derfor de løfter hendene til deg? Prøver de å dra ned noe fra deg, noe de dypt mangler i seg selv? Jeg spør igjen, Abba; hvordan kan vi tilbe deg, men ikke virkelig stole på deg? Finn meg mannen som sier han gjør det. Ja, din Sønn er vår målestokk.

Hvor mange løfter sine hender og ber om nåde? Dette virker som en passende grunn til å løfte hellige hender. Er det tilbedelse, Far? Det virker som desperasjon. Er desperasjon kraft, Far?

Tror vi virkelig at Yahshua døde for oss? Til tider virker det ironisk nok mer håndgripelig å tro at det var for Abraham, Moses eller til og med Paulus. Er det virkelig for oss? Hvor er de som er salvet av din berøring, Far, de som har mistet sine liv og funnet deg? Det er så få. Hvorfor, Abba? Hvorfor? Dine løfter er for alle oss som sier vi tror, er det ikke sant?

Tilgi oss for det motstridende budskapet vi sender, når vi løfter hender med tvil i hjertet. Hjelp oss å tro, å tro på dine løfter gjennom din Sønn og din Ruach (Ånd). Gi oss troen som et sennepsfrø, Abba (Matteus 13:31-32, 17:20). Føde tro i oss, Far, sann tro. Gjør det virkelig for oss, så vi kan flytte fjell (Markus 11:23). Gjør våre hjerter (sinn) klare til å lide vel for det.

Hjelp oss å dø fra «jeget», så vi kan bære fram ekte tilbedelse, for tilbedelsens egen skyld, og også for dem som lurer på troen til alle som hevder å tro det de så lidenskapelig forkynner, og tilsynelatende bekrefter så sterkt.