Hvem dømmer hvem?

Å, mine barn, om dere bare ville dømme dere selv ærlig, slik Shaul (Paulus) gjorde, ville deres stridigheter ikke finnes.

Jeg bryr meg lite om jeg blir dømt av dere eller av noen menneskelig domstol; ja, jeg dømmer ikke engang meg selv. Min samvittighet er ren, men det gjør meg ikke uskyldig. Det er Mesteren som dømmer meg. (1 Korinterne 4:3-4)

Du skjønner, han sa ikke at han ikke dømte seg selv, slik hans neste ord viser: «Min samvittighet er ren.» Han fastslo bare at utfallet av hans selvgranskning ikke lot noe igjen å dømme. Jeg kaller deg til å dømme deg selv rett, ellers vil du bli dømt av meg og andre. «For dersom vi dømte oss selv, ville vi ikke bli dømt.» (1 Korinterne 11:31)

Om det blir nødvendig at du blir dømt av andre, er det det svake barnet som mistolker en irettesettelse gjort i kjærlighet. Har jeg ikke gitt dere tillatelse til å ta vare på hverandre?

Hva har jeg med å dømme dem utenfor menigheten? Skal ikke dere dømme dem innenfor? Den allmektige skal dømme dem utenfor. «Driv den onde bort fra dere.» (1 Korinterne 5:12-13)

Har jeg ikke tillatt at en som kaller seg bror, men fornekter irettesettelse og god rettledning, fjernes? Om de fortsatt nekter å lytte, si det til menigheten; og om de nekter å lytte selv til menigheten, behandle dem som du ville behandlet en hedning eller en toller. (Matteus 18:17) En slik mann skal fjernes fra mitt legemes nærvær.

Likevel er det fortsatt viktig å skille mellom en irettesettelse gjort i kjærlighet og kjødelig dom. En irettesettelse, mitt barn, er alltid ment å skje i kjærlighet, og skal gagne ikke bare den som blir irettesatt, men også den som gir irettesettelsen, og hele menigheten. Det er til guddommelig rettledning, og alle mine folk trenger det. Kjødelig dom innebærer fordømmelse, som aldri kommer fra eller er inspirert av meg (Romerne 8:1).

Mange av mine sauer har en tendens til å kalle åpne irettesettelser for dommer. Dette er særlig vanlig hos den som mottar irettesettelsen. Jeg vil ikke la deg slippe unna med det. Den vise akter på irettesettelse, og det bringer liv til hans sjel. Dåren håner en rettmessig irettesettelse og kaller den dom. (Les hele Ordspråkene 13) Jeg vil tukte slik dårskap.

Videre, når du hevder at noen dømmer deg, og de verken har gjort det eller hadde til hensikt å gjøre det, er det en synd mot deg selv. Ta imot irettesettelsen, mitt barn; ydmykhet er min vei. Det er slik jeg vil la deg lykkes. Det øret som lytter til livgivende tilrettevisning, skal bo blant de vise. (Ordspråkene 15:31)

Og til slutt, vokt deg, elskede, for om du dømmer en annen, har du ingen unnskyldning for det. Når du dømmer en annen person, dømmer du deg selv [og sier du allerede har fastslått at din samvittighet er ren – 1 Korinterne 4:4]. Du gjør de samme tingene du klandrer andre for å gjøre. Vi vet at når Den allmektige dømmer dem som gjør onde ting, dømmer han rettferdig. Selv om du bare er et menneske, dømmer du andre. Men du selv gjør de samme tingene. Så hvordan tror du at du skal slippe unna når Den allmektige dømmer deg? (Romerne 2:1-3)