Tvilens frø

Far, det er med et hjerte (sinn) fylt av anger jeg kommer, sorg over hele menneskeheten. Hvorfor er vi så raske til å vende oss bort? Hvorfor er det så lett å glemme?

Når vann blir gjort til vin, hvor søtt gleder vi oss ikke da. Når vinen er borte, lurer vi på om Du ville, eller i det hele tatt kunne, gjøre det igjen. Når Du helbreder de blinde, står vi tilbake i undrende ærefrykt. Så, kort tid etter, lurer vi på om Du vil gjøre det for oss. Vi ser Deg gjøre mørket til lys og gjøre krokete stier rette foran oss (Jesaja 42:16), og likevel lurer vi syndig på om Du vil føre oss helt frem, slik Du lover?

Å Far, om det finnes frø jeg ikke vil så, er det tvilens frø. Hvorfor er vi slik? Hva er det i oss som stadig glemmer, eller velger å tvile, at Du har lovet å dekke oss fra begynnelse til slutt?

Ja, Far, det ser ut til å gi Deg ære når tvilens frø storslått overvinnes av tro, men det er tvilen som tynger meg. Å tvile på Deg hindrer min vekst. Min vantro vanærer Deg, og for det ber jeg om unnskyldning.

Vis meg veien, Far. Igjen overgir jeg Deg alle tvilens frø, til de ikke finnes mer. Vær så snill å ta dem, Far. La grunnen jeg har spredt dem på, bli uttørket, og pløy den nye jorden i mitt hjerte med Ditt nærvær (Jeremia 4:3-4).

Da de så Ham, tilba de Ham; men noen tvilte. Og Yahshua kom og talte til dem og sa: «All makt er gitt Meg i himmelen og på jorden.» (Matteus 28:17-18)